Regjeringskvartalet

Velkomsttale ved Tor Inge Kristoffersen, nestleder

Kjære alle sammen!

Velkommen til 11 års minnemarkering her i Regjeringskvartalet.

«Holder dere på med de 22. juli-greiene fortsatt,» får vi av og til høre fra folk vi møter. Det syns jeg er rart å si. Hvordan kan man bli ferdig med alt det grusomme som skjedde den regnfulle fredagen for 11 år siden? Som skapte så mye smerte og sorg. Som ødela så mye for så mange.

Hvordan kan man be noen som har mistet sine kjære, folk som sliter

med fysiske og psykiske plager, «at de må bli ferdig med de greiene»? Man blir ikke ferdig – nettopp fordi livet aldri blir det samme igjen. Vi må finne en måte å leve videre på. Leve livet etter terroren.

Den nasjonale støttegruppen etter 22.juli er en gruppe for alle som ble berørt av terrorangrepene den dagen. Vi har et fellesskap i hjertet. Vi forstår hverandre. Men vi har også en annen funksjon. Støttegruppen har valgt å kjempe mot terror, konspirasjoner og hatprat i samfunnet rundt oss.

25. juni ble Norge rammet igjen. Bare noen hundre meter nede i gata her tok en mann til våpen. Han skjøt mot flere utesteder. En av dem var London Pub, et populært møtested for LHBT+-miljøet. Som følge av angrepet ble arrangementet Oslo Pride avlyst.

22. juli 2011 ble folk drept og skadet her i Regjeringskvartalet fordi de var på jobb for en folkevalgt regjering som terroristen hatet. Ungdommer ble drept og skadet på Utøya fordi de var politisk engasjert. De tilhørte et politisk parti som terroristen hatet.

10. august 2019 ble Johanne drept fordi drapsmannen hatet hudfargen hennes. Etterpå angrep han mennesker i en moske fordi han hatet troen deres.

Tre datoer i løpet av 11 år er tre for mange. Vi trenger ikke flere datoer å huske på.

Hat og konspirasjoner er farlig, det tar liv og må bekjempes.

Vi kan alle gjøre en innsats, si ifra, ta til motmæle når noen kommer med hatefulle meninger og konspirasjoner.

Vi ser også hvor ille det kan gå når et regime tyr til hat og konspirasjoner. Akkurat nå blir folk slaktet i Ukraina.

Bak oss her ser vi det nye Regjeringskvartalet reise seg. Det skal på nytt bli liv i området. På Utøya er folk mer aktive enn før terroren rammet.

Vi må alle sørge for at det terroristene har prøvd å ta fra oss blir sterkere enn det det var.

Vi må bli mer politisk engasjert. Vi må tro på det vi vil. Elske den vi vil. Rett og slett feire den friheten mennesker før oss har kjempet frem.

Vi møtes her i dag for å minnes de vi mistet. Vi møtes for å treffe andre i samme situasjon. Ingen skal behøve å sørge alene i dag.

Vi får høre taler av Lisbeth Røyneland, Astrid Hoem og Statsminister Jonas Gahr Støre

Vi får høre vakker musikk av Daniela Reyes og vi får høre navnene til de vi mistet bli lest opp av ungdommer fra AUF.

--

Tale ved Lisbeth Kristine Røyneland, styreleder

Kjære etterlatte, kjære berørte, kjære alle sammen!

I dag er det 11 år siden den brutale sommerdagen hvor 77 mennesker ble drept. 8 her i Regjeringskvartalet. 69 på Utøya. 

22. juli, 10. august og 25. juni.
På 11 år har Norge vært åsted for tre terrorangrep. 80 mennesker er blitt drept. For det de trodde på og for hvem de var. 

Det er vondt  å vite at enda flere mennesker har måttet kjenne på de samme følelsene som følger av å være etterlatt eller overlevende etter et terrorangrep. Frykt, redsel og en sorg som aldri tar slutt. 

Terrorangrepene minner oss på at vi aldri må slutte å kjempe mot utenforskap, hatprat, konspirasjonsteorier og ekstremisme. 

I år fikk vi endelig et nasjonalt minnested å gå til.
Nede ved Utøyakaia strekker 77 søyler seg mot himmelen samtidig som de speiler seg i vannet.

Slik kan vi minnes de umistelige og reflektere over hva de kunne vært om de hadde fått leve.

Her i regjeringskvartalet har man startet byggingen av et permanent 22. juli-senter.

Sakte, men sikkert vil noen spor viskes bort, mens andre vil stå sterkere enn før. Som en påminner om at vi aldri må glemme. 

Da jeg sto her i fjor spurte jeg, hva ville de som ikke er her i dag, tenkt om oss i dag.

Jeg tror de ville blitt stolte av å se at noe av berøringsangsten rundt 22. juli er blitt borte.

Vi har blitt modigere i møte med hatet.

Og i større grad enn før opplever jeg at vi er i stand til å kalle en spade for en spade. 

Samtidig tror jeg hjertene deres ville blitt fylt med sorg over å vite at mange fortsatt strever og har det vondt.

Tiden leger ikke alle sår. Sorg og traumer tar tid. For noen hele livet.
Det må vi alle ta på alvor. 

Det er i dag 11 år siden de grusomme terrorangrepene 22. juli 2011. 4019 dager med tomme stoler rundt middagsbordet.

Det er en dag for å minnes de umistelige, men også for å huske at demokratiet ikke kommer av seg selv, og at vi alle har et ansvar for ikke å la hatet vinne.

Dere er alltid med oss i hjertene våre - vi glemmer dere aldri !

Opptak fra minnemarkeringen i Regjeringskvartalet. Start 09:30:

https://tv.nrk.no/se?v=NNFA92072222&t=609s  

Utøya

Tale på Utøya ved Regitze Schäffer Botnen, styremedlem

Kjære etterlatte, overlevende, pårørende, kjære alle sammen.

Ett år er gått siden vi samlet oss om 10 års markeringen for det fryktelige som skjedde på Utøya og Regjeringskvartalet i 2011.

Ett år er gått og det er like viktig å minnes terrorangrepene i dag som det var i fjor. Fordi vi skal aldri tillate oss å glemme.

Og vi er her til tross for all lidelse og smerte, og fordi vi vil fortsette å smales på Utøya, som i dag samler unge og gamle, fra inn og utland. Både for å lære av historien, og forhåpentligvis bidra til at noe lignende ikke skjer igjen. Samtidig som vi forsøker å fatte noe av det ubegripelige… at noe slikt kunne skje på et så trygt sted som Utøya.

For 11 år siden kom ungdommer til Utøya for å vokse, lære nye ting, bli tryggere på deg selv og ikke minst få seg nye venner. De kom solbrente og sommerglade og gledet seg over livet og over å få være til stedet på et så vakkert sted som Utøya.

Vi kom hjem livredde, fulle av angst og med en opplevelse om hvor fæl verden er. En ung kropp fylt med redsel og grusomme bilder i hodet, i stedet for kjærlighet og trygghet.

En sommerleir på Utøya er ikke bare en leir for politisk engasjert ungdom, men en leir for alle ungdommer.

For hvem var disse ungdommene?

• Det var hun som aldri hadde vært på Utøya før, som ikke visste hva hun gikk til.
• Det var han som var med bestekameraten sin på en leir han hadde hørt så mye fint om, og som han gledet seg til å være med på.
• Det var lillesøsteren som ble med sin storesøster på Utøya for aller første gang.
• Det var han som var ny i Norge, som hadde flyktet fra krig og elendighet og som ble invitert til å være med på «sommerens vakreste eventyr».
• Og vennegjengen som gledet seg til å møte Gro og til å spille fotball med Jonas.

Alle disse ungdommene og mange flere fikk livet sitt snudd på hodet og en brutal inngang til voksenlivet. De opplevde det ingen bør oppleve. Gammel eller ung. Å være skyteskive til en massemorder.

Mange har fått fysisk synlige arr og store skader på kroppen, men for mange er de verste arrene de som ikke synes. De som ligger gjemt og truende. Vonde traumer som dukker opp når du minst aner det, og med en kraft det er umulig å ha kontroll over.

Mange av de som ble rammet av terroren var unge mennesker. Unge mennesker som ikke kjente til «systemet» og som ikke visste hvor de skulle henvende seg. Og som i mange tilfeller kanskje ikke turte be om hjelp fordi de trodde dette ville gå over av seg selv.

I en rekke kommuner var ikke hjelpeapparatet rigget for å ta seg av ungdom som opplevde en så grusom terrorhandling.

Og erfaringen viser dessverre at mange kommuner har gjort svært lite i løpet av de 11 år som har gått, for å bli bedre.

Jeg kjenner flere som fortsatt sliter, som ikke har synlige skader, men som ikker orker å komme seg opp av sengen hver dag, og som ikke makter å komme på minnemarkeringer slik den vi har her i dag.

For de som opplevde terroren på nært hold, eller mistet sine kjære, gjelder ikke ordtaket; «tiden leger alle sår». Det er snarere tvert imot. Sorg har ingen utløpsdato.

Nettopp derfor er det så viktig å ikke glemme, men å lære av det som ikke ble gjort godt nok.

De fleste av oss som opplevde massakren hadde ingen kunnskap om hvilke konsekvenser den grusomme handlingen ville bety videre i livet.

Noen har ikke kommet seg igjennom utdannelsesløpet, og vil kanskje aldri gjøre det.

Andre har brukt dobbelt så lang tid på utdannelsen og derfor skaffet en betydelig gjeld.

Noen sliter med konsentrasjon for å stå i en jobb, mens andre er ikke i stand til å jobbe i det hele tatt.

Mange av disse har møtt systemet som en knyttet hånd, uten at de har krefter nok til å kjempe for det de har krav på.

Det er i dag 11 år siden terroren. Mange av oss som overlevde Utøya har fått og kommer til å få barn. Vi er blitt voksne. Men barna våre skal vokse opp med en mor eller far som bærer på et stort traume.

For hvordan sier man til et barn at mamma eller pappa har overlevd det søteste angrepet på norsk jord siden krigen?

Det gjør det enda viktigere at hjelpeapparatet fungerer.

Dessverre ser vi at terroren fortsetter og at den oftere og oftere kommer til vår egen bakgård.

Derfor må vi fortsette å kjempe mot de onde kreftene, vi skal aldri glemme og vi skal tørre å stille spørsmål!

Vi må lytte til de som blir rammet av terrorhandlinger. Vi må se de, ta de på alvor, og vi må strekke ut alle de hjelpende hender som trengs for at de skal komme seg videre, og få et godt og verdig liv. Uansett hva de er blitt utsatt for av lidelser.

Takk for meg.

Opptak fra markeringen på Utøya. Start 16:00:

https://tv.nrk.no/se?v=NNFA41046022&t=13s