AKTUELT

Julen ti år etter 22. juli

Publisert: 29/Dec/21 oppdatert: 29/Dec/21
En kronikk og en sterk påminner

 

Overlevende og etterlatte har delt sterke historier om hvordan de siste ti årene har vært. Historiene har blitt fortalt gjennom bøker, taler, kronikker og dokumentarer. Jeg har minnet om disse sterke historiene i kronikken «Julen ti år etter 22. juli». Vi skal aldri glemme og det gjør vi best ved å ta ansvar.

Kronikken ble publisert i VG, avisutgaven og på nett i romjulen 2021.

 

Julen ti år etter 22. juli

For det tiende året på rad skal 77 stoler stå tomme på julaften. Hos familier som feirer jul, og hos de som ikke gjør det. I Norge og i resten av verden. I Norge kjenner en fjerdedel av befolkningen noen som er direkte berørt av terrorangrepene i Regjeringskvartalet og på Utøya.

For meg personlig er julen den vanskeligste tiden på året. Det føles som om jeg lever med en omvendt adventskalender - en slags nedtelling. Adventstiden skal jo være koselig med mange forventninger, planlegginger og innkjøp. Det er denne planleggingen med familien som er verst - tapet og den tomme stolen blir så veldig mye tydeligere for oss alle sammen.

Rosetogene, håp og kjærlighet ble selve symbolet på hvordan Norge svarte på de grusomme angrepene. I hele landet dannet mannen i gata, naboer, venner og familie en ring rundt oss som var direkte berørte og lovet «aldri mer 22. juli». Det var en fantastisk varme vi ble møtt med.

Så kom hverdagen, og med det baksiden av rosetogene.
 
I år har overlevende og etterlatte delt sterke historier om hvordan de siste ti årene har vært. Historier om et hjelpeapparat som ikke fungerte, om hvordan det å fortelle om terrorangrepene resulterer i trusler om drap og vold. Hvordan de samme konspirasjonsteoriene som terroristen hadde har fått større legitimitet, og om kommuner som fikk penger til oppfølging, men brukte de til andre ting. 

Mange av de berørte etter 22. juli fikk ikke hjelpen de hadde krav på. Dette har vært kjent siden 2011. Likevel var det først i 2019, åtte år etter terrorangrepene at en fikk på plass en los-funksjon som skulle bistå de berørte i å finne psykososial støtte og relevante oppfølgingsinstanser. Funksjonen ble opprettet etter at Støttegruppen hadde gjennomført en spørreundersøkelse som viste det vi visste fra før - mange av de overlevende og etterlatte manglet tilgang på hjelp. Når en såpass stor andel av berørte etter et terrorangrep ikke får hjelp, frykter jeg for hvordan det er ved andre hendelser. I årevis har Støttegruppen etterspurt en systemendring og kommet med innspill. Både for å sikre hjelp til de berørte etter 22. juli, men også for å forhindre at andre må møte samme vonde erfaring som oss, og sørge for at vi er bedre rustet neste gang. 

Én av tre Utøya-overlevende har mottatt hatefulle ytringer. Støttegruppen fryktet at dette skulle eskalere frem mot tiårsmarkeringen, og opprettet derfor en ressurs mot netthets slik at vi kunne bistå de som ønsket det. Vår erfaring de siste ti årene er dessverre at dette er noe som ikke er tilstrekkelig prioritert av politiet, og at sakene ofte henlegges. Hadde noen fortalt meg at det var dette Støttegruppen skulle bruke tiden sin på, ti år etter terroren, ville jeg ikke trodd dem. 

Det politiske ordskiftet er blitt hardere, og ting som var uhørt å si for bare noen få år siden er i dag normalisert. Det er urovekkende å se at de samme konspirasjonsteoriene som drepte 22. juli har fått høyere legitimitet. Vi ser de i kommentarfelt, i media, og blant høytstående politikere. I kampen for ytringsfrihet og toleranse frykter jeg at vi har gitt marginale grupperinger et for stort rom. Det betyr ikke at vi ikke skal la folk slippe til, men vi bør tenke oss om. Alle må vi tåle motbør i diskusjonene, men det er ingen som har en lovfestet rett til et mikrofonstativ. 

Etter terrorangrepene lovet vi aldri mer 22. juli, men historien har vist oss noe annet. Vi klarte ikke å beskytte Johanne 10. august 2019. Menneskene som hadde samlet seg til bønn i Al-Noor moskeen måtte beskytte seg selv. 

Vi skal aldri glemme. Det gjør vi best ved å ta ansvar. Ti år etter terrorangrepene er mitt ønske til politikerne at de tar historiene, forskningen og erfaringene etter 22. juli på alvor og iverksetter tiltak. Det holder ikke å møte opp på en minnemarkering, holde fine taler og ta oss i hånda. Vi trenger at dere lytter til oss og svarer opp utfordringene som eksisterer med konkrete politiske tiltak. Vi må få en oversikt over hva som fungerte og ikke i tiden etterpå, hvorfor så mange ikke fikk hjelp og hva det var som gjorde at terroristens konspirasjonsteorier fikk større legitimitet i tiden etterpå. 

For det tiende året på rad skal 77 stoler stå tomme på julaften, andre stoler vil fylles av mennesker som brutalt fikk snudd livet sitt på hodet den sommerdagen. Mitt sterke ønske er at samfunnsdebatten fortsetter nå som berøringsangsten for 22. juli sakte begynner å slippe taket, og at vi blir modigere. 

Vi glemmer dere aldri!