Hopp til hovedinnhold
23/7-18: Minnemarkeringene 22. juli 2018
Lenker til NRK sine direktesendinger i Regjeringskvartalet og på Utøya, samt teksten til talene fra Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli
 
Foto: L. Røyneland
 
 

Lenker til minnemarkeringene i Regjeringskvartalet og på Utøya 22. juli 2018.


 

Regjeringskvartalet:
https://tv.nrk.no/serie/nyheter/NNFA41012818/22-07-2018

 

Utøya:
https://tv.nrk.no/serie/nyheter/NNFA41012918/22-07-2018

Kilde: NRK.

 

Statsminister Erna Solbergs tale i Regjeringskvartalet. Kilde: KMD.
https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/tale-ved-minnemarkering-i-regjeringskvartalet/id2607495/

 

 

Taler ved Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli.

 

 

Regjeringskvartalet


-----------------------------------------

Tor Inge Kristoffersen:

-----------------------------------------

Kjære alle sammen!

Velkommen til 7 års minnemarkering av 22. juli.

 

I år skal vi også avduke det midlertidige nasjonale minnestedet her i Regjeringskvartalet.

Det har tatt litt tid, men endelig er det på plass.

 

Når vi nå skal åpne det midlertidige minnestedet her i Regjeringskvartalet, så vil jeg benytte anledningen til å takke Kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner. Vi har hatt et godt samarbeid om minnestedet, og et godt samarbeid om 22. juli-senteret da han var statsråd i Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Vi ser fram til videre samarbeid om demokratilæringen i 22. juli-senteret, og på Utøya.

 

Vi vil også takke nåværende Kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland, som nå har tatt over ansvaret for minnestedene og 22. juli-senteret.

 

Vi er glade for at dere begge vil være med å avduke dette minnestedet, sammen med AUF og oss i Støttegruppen.

 

Vi vil også i år få opplest navnene til ofrene for terroren 22. juli 2011.

Statsminister Erna Solberg, Mani Hussain, leder i AUF, og Lisbeth Røyneland, leder av Støttegruppen, vil legge ned krans.

Årets musikalske innslag blir av Tom Hell.

 

-----------------------------------------

Lisbeth Kristine Røyneland

-----------------------------------------

Kjære alle sammen,

I dag er det syv år siden 77 uskyldige mennesker ble frarøvet livet i det verste terrorangrepet på norsk jord.

8 mennesker her i Regjeringskvartalet og 69 på Utøya.

I dag vil vi minnes og hedre de som ble drept, de som ble skadd og de som er forandret for alltid.

 

I dag åpner det første nasjonale minnestedet etter terroren 22. juli.

Her i «Lindealleen» midt i hjertet av Regjeringskvartalet

Det har blitt et verdig og vakkert minnested

Minnestedet består av 3 hovedkomponenter:

Teppet – laget av tromlet glass – symboliserer alt glasset som lå i området etter terroren.

Trærne – som stod imot bomben -
symboliserer motstandskraft

Minneveggen – veggen hvor navnene på våre 77 drepte er bærere – symboliserer minne

 

Minnestedet er et viktig bidrag til å minnes og for å fortelle den sterke historien
gjennom en rød tråd

- en veiviser i minne og læring -
som går fra minnestedet til 22. juli senteret her i Regjeringskvartalet,

over til Utøya og minnestedet og læringssenteret der.

Stadig flere skoleklasser besøker dem for å lære om vårt demokrati.

Lære om hva våre unge, som så brått ble frarøvet livet, stod opp for, og hva slags samfunn de ville verne om.

Kunnskap er vårt fremste forsvar mot hat, vold og ekstremisme.

 

Det feige terrorangrepet var rettet mot hjertet av vårt demokrati og mot de mest sårbare – våre barn på AUFs sommerleir.

I dag vil vi minnes og hedre de som ble drept, de som ble skadd og de som er forandret for alltid.

Tusen takk for at dere er sammen med oss her i dag, for å minnes våre kjære, de vi mistet.

Vi glemmer dere aldri!

 

Foto: KMD

 

 

-----------------------------------

Utøya
(Lisbeth K. Røyneland, introduksjon, tale ved Mats Kvaløy-Bjørbekk
)

 

 

 

Kjære alle sammen

I dag er det syv år siden 77 uskyldige mennesker ble frarøvet livet i det verste terroranslaget på norsk jord.

8 mennesker i Regjeringskvartalet og 69 her på Utøya.

I dag vil vi minnes og hedre de som ble drept, de som ble skadd og de som er forandret for alltid.

Det var et brutalt angrepet på sittende regjering, AUF og vårt demokrati.

Terroristen slo til der det gjorde som vondest her på Utøya – mot våre barn.

Vi har blant oss mange etterlatte og overlevende ungdommer som har opplevd sitt livs største mareritt.

 

Derfor er det også så viktig at vi er sammen her i dag.

– har de gode samtalene – og støtter og løfter hverandre fremover så godt vi kan.

I dag åpnet det første nasjonale minnestedet i Regjeringskvartalet – midt i hjertet av der det skjedde -
og i kort avstand til 22. juli senteret.

Her på Utøya - i «Hegnhuset» - er det etablert et læringssenter med klare paralleller til 22. juli-senteret i Regjeringskvartalet.

Minnestedet «Lysningen» betyr mye for mange.

Stedene fremstår som sterke, samlende og modige. De gir håp for fremtiden. 

 

Fremtiden – det er ungdommen det.

Vi ser at flere og flere unge bidrar inn i styret i den nasjonale støttegruppen og i fylkeslagene rundt i landet.

En av dem er vårt nye styremedlem Mats Kvaløy-Bjørbekk, som selv var på Utøya og overlevde terrorangrepet.

 

--------------------------------------

Mats Kvaløy-Bjørbekk:

--------------------------------------

 

 

Kjære alle sammen,

Vi e hær for minnes. Dæm vi alltid vil savne, som ble revet vekk så altfor tidlig. Samtidig e vi her også for å minne om at vi må være der for hverandre, og at vi må se og husk dem som fremdeles slit.

 

I tillegg vil vi også bruke dagen i dag te å fortelle politikera og myndigheta at vi fortsatt treng å bli sett, og at behovet for hjelp og støtte fremdeles e betydelig.

 

Å holde tale for overlevende og etterlatte er å snakke for ulike mennesker og ulike historier, men samtidig med noe som binder sammen. Vi har alle det til felles at 22. juli er noe vi må leve med resten av livet.

 

Æ har min egen erfaring. Samtidig e måtan som terroren har påvirket oss på veldig mange ulike historier.

 

For noen har de sju åran siden da bare blåst bort. Andre har opplevd dæm som nesten uendelig, og noen har i mange år hatt følelsen av at livet har vært på vent. Noen har slitt med sterke reaksjoner helt fra dag en, og gjør det fortsatt. Andre av oss går liksom fortsatt å venter på når den virkelig store knekken skal komme. Som om en kniv når som helst kan dætt ned i hodet på oss.

 

Etter 22. juli var det mange som stilte opp, og mange fikk god hjelp. Likevel er det en tredjedel blant oss overlevende som fortsatt sjølv sie å ha det vanskelig, og ikke alle oppleve å få den hjelpa dæm treng.

 

Noen fortælle om at hjelpa forsvant for fort, og mange har opplevd at det har vært vanskelig å finne frem til tilbudene som fins.

 

Og det skal ikke måtte medieoppslag til for at vi skal få hjelpa vi treng.

 

Hva vi trenger av hjelp, hvordan vi trenger den, og når vi trenger den varierer. Derfor må vi møtes med fleksibilitet, og et tilbud som tar høyde for at vi er forskjellige. Vi må gis rom for å ha vonde, men også gode dager.

 

***

 

Flere av mine venner er mer redd og mer sint i år. Flere føler at årets markering er tung.

 

Ekstreme holdninger og hatytringer er ei belastning. De konkrete, avskyelige eksemplene vi fikk i Aftenposten på fredag. At overlevende får høre at det var synd at vi ikke ble drept. Det er en påminnelse for samfunnet forøvrig. Dessverre er det altfor gjenkjennelig for de overlevende sjøl.

 

Personlig kjenner æ og vi i støttegruppa til mange flere som har lignende opplevelsa. Overlevende som blir trua på livet, etterlatte som blir utsatt for hat, pårørende som opplever hets, og andre som blir sjikanert fordi de tør å stikke hodet frem.

 

Det er symptom på et samfunnsproblem. Men det som er viktig for meg å si i dag er at det også oppleves som et helt konkret, personlig problem. For mange blir det også et helseproblem.

 

Summen av motbydelige kommentarfelt, ytringer fra kjente offentlige personer til det som flere personlig erfarer av sjikane og konkrete trusler, det gir et voldsomt trykk. Det trykket kan påvirke den grunnleggende følelsen av trygghet, opplevelsen av livsmestring, og i enkeltstunda rokke ved fremtidshåpet.

 

Vi som er her, vi som overlevde, vi som alltid kjæm til å savne noen, vet hvilken høy pris det kan ha å ikke ta hatet på alvor. No ønsker vi forståelse for at vi kjenner konsekvensene av fortsatt hat på kroppen og på psyken. Vi trenger å føle ettertrykkelig at vi ikke står alene i å ta oppgjøret med det hatet.

 

***

Som overlevende og etterlatte er vi alle forskjellige. Men felles er behovet for å minnes.

 

Navnan til vænnan våres kan aldri sies for ofte. Derfor er det fint at vi endelig i dag har fått et midlertidig minnesmerke i regjeringskvartalet. Det er noe som mange har følt behov for lenge. No må det nasjonale minnesmerket her ved Utøya også komme på plass for at vi endelig ska få knytta historien sammen.

 

7 år etterpå er det sagt mye om 22. juli. Fakta ligger på bordet, men det er noe som mangler. En ting er de fysiske minnesmerkene i stein, metall og glass. Men det avgjørende minnet om 22. juli er hvordan vi forteller historien, lærer av den og hvordan vi i ettertid, som samfunn og enkeltmennesker, behandler hverandre.

AUF har med sin måte å «ta tilbake» Utøya vist oss hva som går an å få til. Det AUF har skapt her har blitt både vakkert og funksjonelt. Og æ vil òg nævn læringssenteret. Det er blitt en god balanse mellom å fortelle om det som skjedde og hedre dem som mista livet – og samtidig å gi det dæm og vi tok del i en sjanse til også få bli en del av framtida.

 

Ved å utvikle videre og la nye generasjoner få gjøre det til en meningsfull del av sine liv.

 

Det gir håp å se at nye generasjoner engasjerer seg i AUF, i andre partier, eller i andre organisasjoner eller i nærmiljøet sitt. Enhver ny ungdom som får oppleve Utøya og enhver ny ungdom som tør å engasjere seg i noe de brenner for, gjør at terroristen stadig bli litt mindre og mindre.

 

Den beste måten å bevare minnet om de vi mistet, den beste måten å møte hatet med kjærlighet, den beste måten å videreføre deres gode gjerninger, er å gang på gang friske dem opp med nye.

 

Få har sagt det bedre enn den svenske artisten Melissa Horn i sangen «Kungsholmens hamn»:

“Alla som vill

Ta en stund och fundera

När ska vi göra mod av sorgen

Och börja agera” (oversatt til trøndersk)

 

 

Oslo Domkirke
Hilsning ved Lisbeth K. Røyneland

Kjære alle sammen.

Det kjennes godt og varmt å være her i Domkirken i dag.

Om bare noen få timer er det syv år.

Syv år siden 77 mennesker ble brutalt myrdet i regjeringskvartalet og på Utøya.

Det var et feigt terrorangrep mot AUF sin ungdom og mot våre verdier

Terroristen slo også til der det gjorde vondest – mot våre barn.

Domkirken åpnet sine dører uforbeholdent i tiden etter 22. juli og inviterte oss inn til
kjærlighet, åpenhet og omtanke.

 

Kirken er - og vil alltid være - et viktig symbol på samholdet og kjærligheten vi viste hverandre i
dagene og ukene etter terrorangrepet.

Domkirken samlet oss.

Som etterlatt glemmer jeg aldri denne kjærligheten og rausheten.

Rosehavet utenfor ble et vakkert symbol og en protest mot det vonde.

Personlig var jeg og min lille familie her flere ganger – vi la ned et bilde av vår datter Synne påskrevet hjertefølte ord.

Flere og flere hilsener fra venner ble lagt ned på samme sted.

 

Mange berørte gjorde det samme.

Her inne skrev vi himmelbeskjeder på små lapper.

Domkirken ble et viktig sted for oss å gå.

Det var en slags trøst oppi alt det grusomme.

Vi markerte avstand mot ekstremisme og hat.
Vi utviste omtanke og omsorg for hverandre.

Vi glemmer aldri de 77 som ble drept eller de som for alltid er forandret.

Vi glemmer dere aldri!

 

Foto: Eva O. Fridtun

Tilbake