Hopp til hovedinnhold
10/6-18: Resultater fra spørreundersøkelsen
Spørreundersøkelsen ble gjennomført blant våre medlemmer i periode fra slutten av februar til utgangen av mars i 2018.

Kommentarer til spørreundersøkelsen blant medlemmene i Den nasjonale støttegruppen etter 22.juli

I 2017 startet styret i støttegruppa arbeidet med å gjennomføre en spørreundersøkelse blant medlemmene. De siste offentlige undersøkelsene ble gjort i 2014, og styret ønsket oppdaterte tall på hvordan det går med de berørte etter 22. juli. Det var også et behov for å kartlegge hva medlemmene ønsker av aktiviteter og hva støttegruppa skal fokusere på i årene som kommer.

Spørreundersøkelsen ble gjennomført fra slutten av februar til utgangen av mars i 2018. Totalt har vi fått inn 598 respondenter på undersøkelsen hvorav den største gruppen ikke overraskende er foreldre til overlevende på 36%, deretter følger de overlevende på 33%, etterlatte 16% og andre 15% (her finner man venner, nær familie, redningsmannskaper, frivillige, og landsideungdommer). Vi ser at foreldrene er med på å trekke tallene i positiv retning.

Vi har respondenter fra hele landet, med flest fra fylker med store delegasjoner på Utøya 22. juli, og hvor det er mye aktivitet i den lokale støttegruppen.

For alle gruppene samlet så viser det seg at 24% sier at de sliter i mer eller mindre grad, 38% sier det går opp og ned. 38 % sier også at det gå bra. Det er overraskende at én av fire, sju år etter angrepet sier at de fortsatt sliter. Nærmere 60% påvirker fortsatt negativt i hverdagen.

Om vi dykker ned i tallene og ser på gruppene hver for seg, tegner det seg et dystrere bilde. Blant overlevende er det nå 30% som sier de sliter (18% sliter mye). Hele 72% påvirkes negativt i hverdagen på grunn av det de opplevde og lever med av traumer og fysiske skader. For de etterlatte er dette tallet 85%. Her svarer kun 15% at det går bra.

Blant de overlevende er det fortsatt én av fem som ikke får den helsehjelpen de trenger, en like stor gruppe svarer også at de «ikke vet». 40% sier de får hjelp, og kun 17% har ikke behov for hjelp. Tallene for de etterlatte fordeler seg nesten identisk.

Terrorangrepets påvirkning på jobb- og studiesituasjon blant de overlevende og etterlatte er også betydelig. Kun 31% sier at det ikke har påvirket jobb og studier, mens 47 % jobber/studerer mindre og 17 % har byttet jobb studie. Kun 5 % jobber/studerer mer. Tallene er nesten identiske for de etterlatte. Selv for foreldre til overlevende er én av fire som har blitt påvirket negativt ved at de jobber/studerer mindre eller har byttet jobb/studie.

Om status for yrkessituasjonen er svarene sammensatte. Blant de overlevende er det 27% som studerer fulltid, 9% studerer deltid. 35% har heltidsjobber, men 8% jobber kun deltid. 7% er hel- eller deltidssykemeldt, mens hele 6% er uføretrygdet blant en så ung gruppe. 7% er arbeidssøkere, men flere av disse har også gitt oss tilleggsinformasjon i svarene på at de regner med å bli uføretrygdet. Det gir en andel uføretrygdede på rundt 10%.

For de etterlatte jobber halvparten heltid, kun 6% jobber deltid. 15% er sykmeldt, og hele 20% er uføretrygdet.

Alt i alt viser spørreundersøkelsen at det står mye dårligere til enn støttegruppen hadde forventet. Bak hvert svar er det personlige historier som ikke kan vises på statistikk, men som er dyster lesning for dem som har gjennomgått alle svarene med kommentarer. Det er et en stor gruppe mennesker som ikke får den helsehjelpen de trenger, og som i det daglige påvirkes negativt av terrorangrepet 22. juli 2011. Tallene viser at Norge som samfunn har en lang vei å gå før vi kan si at vi har et godt velferdssystem som ivaretar mennesker som har gjennomgått traumatiske opplevelser. Dette koster samfunnet store summer i forsinket utdannelse, sykefravær, redusert arbeidsevne og trygd. Den personlige kostnaden som hver enkelt må bære kan det ikke settes prislapp på, men for et ungt menneske med hele livet foran seg er den stor.

Støttegruppen oppfordrer igjen Regjering og Stortinget til å tenke nytt i denne saken, og opprette et team på fylkesnivå som skal ivareta mennesker som er utsatt for traumer (eksempelvis RVTS). Proaktiv oppfølging, samtaler, koordinere helsebehandling, søknader til det offentlige- og forsikring, og hjelp til praktiske oppgaver, må være blant verktøyene disse teamene skal ha.

Se resultatene i grafisk form her


Tilbake